Nye fliser på kjøkkenet

Endelig! Dette har vi villet i alle de nesten fire årene vi har bodd her. Og det ble så fint og vi er så fornøyd.

FØR: stygge grønne mosaikk glassfliser

Nedstrippet, tok bare tre timer!

Nytt pent kjøkken

 De hvite skapdørene får ny glød av flisene og vi behøver ikke tenke på å bytte dem ut med det første.

Still crazy

De gamle er og blir eldst. I går kveld var det Paul Simons tur til å imponere med god kondis i en nesten tre timers lang konsert i Oslo Spektrum.

At vokalmikrofonen skurret i starten var veldig ergelig og at publikum filmer og tar bilder med lysende mobiltelefoner er også veldig ergelig. Men ingenting skal få ødelegge den fine opplevelse en live konsert vitterligen er. Simon synger ikke like bra lenger, skulle da også bare mangle, men utsrålinga og glimtet i øyet er der fremdeles.

Hovedgrunnen til denne konsert-turneen er 25-års jubileet til Graceland. Og etter 50 minutters transportetappe kom endelig Joseph Shabalala og hans Ladysmith Black Mambazo på scenen og da tok det virkelig av. De har bare en helt suveren sang- og gjøglerglede som smitter av så det holder, og da introen til Homless kom var vi i publikum helt klar for The African sound.

Og heldigvis var også Hugh Masekela med og tok oss med storm. Allsang med Mandelasangen var til å få gåsehud av, men vi la merke til at han har endra teksten litt, ingen Winnie med lenger.

Thandiswa Mazwai kan selvfølgelig ikke erstatte Miriam Makeba, men hun gjorde en god jobb, skulle nok hørt mer av henne.

Som ekstranummer kom de gode gamle fra tiden med Art Garfunkel, men jeg synes å merke at Paul Simon synes det er litt kjedelig at vi vil ha dem fremdeles. Men vi har behov for å synge med på The Boxer som jo egentlig er den beste fra Bridge over Troubled water plata, og jeg likte den nye versjonen av Sound of Silence som hans sviktende stemme har gjort til en dyd av nødvendighet å legge om.

Alt i alt en hyggelig kveld, terningkast 5. Og nå skal det bli greit å se konserten fra 1986 på DVD for ørtende gang.

Dette spilte Paul Simon:

Kodachrome
Gone at Last
Dazzling Blue
50 Ways to Leave Your Lover
Vietnam
Mother and Child Reunion
That Was Your Mother
Hearts and Bones / Mystery Train / Wheels
Me and Julio Down by the Schoolyard
Slip Slidin' Away
The Obvious Child
Hello My Baby (med Ladysmith Black Mambazo)
Nomathemba (med Ladysmith Black Mambazo)
Homeless (med Ladysmith Black Mambazo)
Diamonds on the Soles of Her Shoes (med Ladysmith Black Mambazo)
I Know What I Know
The Boy in the Bubble
Crazy Love, Vol. II
Mandela (Bring Him Back Home) (med Hugh Masekela)
African Sunset (med Thandiswa Mazwai) Stimela (med Hugh Masekela)
Gumboots
Under African Skies (with Thandiswa Mazwai)
Graceland
You Can Call Me Al
Ekstra:
The Sound of Silence
The Boxer
Late in the Evening
Still Crazy After All These Years 

(kilde: dagbladet.no)

Minnedagen 2012

Vi startet minnedagen med å legge ned roser ved høyblokka som har bandasje på som Eskil Pedersen så fint sa det, en for de som døde der og en for de som døde på Utøya.

Deretter gikk vi på Politikern og hadde en liten privat minnestund. Det var her Gemalen og våre venner satt da det smalt.

Så var det Veterantreff i Samfunnssalen. Fantastiske kamerater tok initiativ til møtet, bakgrunnen er Facebook-gruppa Minner fra Utøya som har fått en avlegger; Utøya-veteranene. Etter tragedien i fjor var det veldig viktig å ha gruppa å ty til, der var jo de folka som forsto hvorfor jeg følte meg så berørt uten at jeg egentlig var det, der var alle like berørt. Og nå har vi den nye gruppa og etter hvert er det meninga at vi skal møtes oftere helt live også.

Reiulf Steen hadde takket ja til å holde hovedtalen, og selv om han er svekket av sykdom kan han fremdeles trollbinde oss gamle AUF'ere. Og han kjenner oss så godt at han kan legge inn pauser for applaus på forhånd.

Han var helt klar på at han ønsker at dagens AUF'ere skal ta i bruk øya igjen med tid og stunder. Og etter som jeg har forstått av de som var på øya i går så hadde det vært stemning for det der ute også.

Allsang hører med når vi møtes og Neo+ med Bjørn ved gitaren skuffet ikke. Vi rekker våre hender til alle våre venner til alle på den vide jord, og Slå en ring om vår røde fane med det nye verset som kom til i fjor:

Vi trodde kampen var forbi

da skudd og bomber fikk oss til å skjelve.

De rammet oss i selve

vårt lands demokrati.

Men vi står fast og vi står rak.

Denne dag skal aldri glemmes,

alle skjebnene skal gjemmes

I hjertene, men også for vår sak.

Anders Rogg og hjerteøya vår

Anders Rogg er også Utøya-veteran, han hadde teaterverksted der i mange år, men det var etter min tid.