torsdag 2. september 2010

Englandsfarerne del 3

Reisen mot Manchester ble som en reise gjennom tippekupongen; Coventry, Birmingham, Wolverhampton, Stoke og Manchester. Borte, hjemme, uavgjort!






Her fikk vi turens fineste hotell, turde nesten ikke tro at vi fikk alt dette uten ekstra kostnader. Vel, nesten da; frokosten var ikke inkludert og den var egentlig svindyr, men det er jo praktisk å spise på hotellet.











Old Trafford var like fantastisk som vi hadde forventet oss. Vi fikk en kjempetur sammen med Dave, her hadde de også begrenset antallet som kunne være med i gruppen så det ble litt mer personlig.

Dessuten var Dave en sånn jovial type som hadde sine menigers mot og det liker vi. Han begynte med at alle som ikke var ManU tilhengere måtte rekke opp hånden og så fortelle hvem de var supportere av, noen anerkjente han og andre forbigikk han i stillhet. Det var heldigvis ingen fra nabobyen der for det forsto vi fort var hovedfienden. Han fortalte at det er tre celler på stadion, en for tilhengere en for bortelaget og en for Liverpooltilhengere.


Et eget banner på stadion viser dessuten hvor mange år det er siden Manchester City vant på Old Trafford, and it’s still counting.


Etter en times vandring gjennom lagets historie, via flyulykken i 1958 og hvordan de reiste seg etter det avsluttet vi med å gå gjennom korridoren mens lyden av 75 000 tilskuere brølte i mot oss. Gåsehud er bare fornavnet for hva vi følte da. Helt til slutt fikk vi prøvesitte trenertribunen, ikke Sir Alex sin stol riktignok, men de foran gikk bra.























Manchester er en sånn stygg-fin by, vi var der så mange dager at vi ble litt kjent med den, men det er mangel på byplanlegging i sentrum. Noe bedre i det nye Quay område, med nytt teater og både kontorer og boliger med mye felles uterom, det er bra. Å gå langs kanalen er hyggelig, er stadig like fasinert av slusing, og en tidlig søndagsmorgen møter man hyggelige mennesker også. Vi snublet over et romersk fort og vi fant et museum for industrialiseringen av området. Museet var under renovering så det var bare sånn halvveis, men mange fine tog var det i hvert fall.













Neste dag var viet Liverpool og Beatles Story sto først på lista. Museet ligger i en helt ny bydel som er bygget opp i den gamle havnen, Albert Dock and Pier. Vi brukte et par timer på å gå gjennom hele historien, med Audioguide selvfølgelig. Utstillingen er bygget opp kronologisk og på guiden forteller de som var med på utviklingen sin historie om de ulike opplevelsene, tiden i Hamburg, bytte av trommeslager, hvordan Epstein ”oppdaget” dem og selvfølgelig om bruddet. Veldig fint lagt opp, pedagogisk og interessant på en gang.



Dessverre regnet det vannrett så det ble ikke tur ut til Titanic monumentet, men vi fant et utvandrermonument som ble satt opp i 2001 og det var veldig fint, mange av skipene fra Norge gikk innom Liverpool så her har vært mange nordmenn også gjennom tidene.






















Avslutningsvis var vi innom den katolske katedralen og det må jo være noe av det mektigste vi har opplevd noen gang. Bildene viser på langt nær hvor flott det er, vel verdt et besøk.












Englandsturen gikk mot slutten, fjorten dager går fort i godt selskap. Men lure oss skulle ikke rett hjem, nei vi skulle mellomlande i Stockholm. Der hadde vi ikke så mange planer, Slottet og Vasa var vel egentlig det eneste som sto på lista. Vi bodde på Søder og der var det mange hyggelige gater å spasere i. Gemalen fikk bruk for nytt klokkebatteri og vi fant en urmaker som ikke solgte klokker bare reparerte, tøft at det fremdeles finnes noen.


Slottet var på en måte en skuffelse, men det er vel litt dårlig gjort å sammenligne med Winsor, men det virket slitt og var veldig mørkt. Vaktskiftet var derimot spektakulært, aldri har jeg sett musikere sitte til hest å spille. La forresten merke til at det var mange jenter blant gardistene, hvilket skulle bevise at ikke alle svenske flickor jobber på kafeer og lignende i Oslo.


Vasa museet har vi besøkt før og vi må bare gjenta at det trolig er verdens fineste museum, og hvilken historie de har å fortelle. Skipet som gikk rett ned i havna på jomfruturen 10. august 1628, hvordan kunne det skje. Det er mange spekulasjoner, men det var altså aldri noen som ble dømt. Historien om hvordan de fikk skipet opp igjen er like fantastisk og det slutter ikke der.

Nå har de gående utallige forskningsprosjekt på treverket, skulpturene, menneskene som var ombord og ikke minst; hvordan skal man kunne bevare skipet for ettertiden.







De kunne tilby audioguide via nettet, Mp3 filer som skulle lastes ned, kjempeidé, vel nedlastinga gikk greit, men de hadde for dårlig trådløst nett så jeg falt ut hele tida. Hørte på det når vi kom tilbake til hotellet. Anbefaler alle å høre på filene, det er en fin måte å formidle historien på.


Her er sånn man tror fargene var.










Seks timers togtur hjem gikk som en røyk, tog er en fantastisk fin måte å forflytte seg på. Man leser, spiser litt, sover kanskje litt og ellers kan man bare sitte og se ut av vinduet og la tankene fly. Og ikke minst fikk vi tid til å fordøye alle inntrykk og opplevelser som denne ferien har gitt oss.

1 kommentar:

Greta sa...

En av brødrene mine kommer med en rettelse om banneret på Old Trafford:

Den gamle banneren de hadde viste hvor lenge siden det var siden City vant på OT, men den banneren måtte byttes ut for 2 sesonger siden da Man City dessverre slo oss på OT. Det var samme dag som de markerte 50 år for München ulykka, i februar 2008. City vant kampen 1-0.

Banneren som er nå teller sist gang City vant et trofe. Håpet er selvsagt at denne kan få stå i fred mange, mange år til. :-)

Du kan for øvrig lese mer om Stretford End her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Stretford_End

Jeg takker for det, var egentlig litt usikker på dette så jeg skulle selfølgelig spurt først...