Ich bin ein Berliner

Ved Checkpoint Charlie

Enkelte byer bare har det som skal til. Hyggelige mennesker, en historie som skal fortelles og oppleves og en atmosfære som faller i smak. Alt er ikke like fint i Berlin, men fascinerende det er det, aldri likegyldig.

Potsdamer Platz er en av de mindre vakre, men mest fascinerende områder. Denne plassen var et veldig viktig knutepunkt i byen før 1940. Etter krigen var det meste bombet og så kom jo den der muren akkurat her og stedet var et ingenmannsland i de årene. Nå fremstår det som et annet Gotham city, men det er greit fordi det er gjennomført.

Her står noen rester av muren sammen med en forklarende tekst og en grensevakt som gjerne stempler passet ditt for et mindre bidrag til et godt formål, (les; egen lomme).

Hopp på/hopp av busser er et godt alternativ når man skal se sighter i en by, så også her i Berlin. Etter Checkpoint Charlie gikk derfor turen til Brandenburger Tor. Et storslagent byggverk som ble bygd for å være tollport inn til byen på slutten av 1700-tallet. Og det er vel ingen som er i tvil om at det er gresk inspirert. Ps. vi så ikke snurten av Ketil Stokkan.

Holocaust minnesmerket har en sentral beliggenhet ved Brandenburger Tor og man må nesten innom denne underlige instalasjonen. Arkitekten Peter Eisenman står bak de 2.711 sementblokkene som er plassert på et ugjevnt underlag og dekker et område på 19.000 kvadratmeter. Den laveste steinen er 0,2 meter og den høyste 4,8 og det er ingen inskripsjoner på dem, ingen nevnt, ingen glemt.

Med plasseringen rett i nærheten av Hitlers bunkers var det selvfølgelig mye diskusjon om dette og det tok 11 år før man ble enige og deretter tok det nye seks år før det sto ferdig.

Meninga med monumentet er å skape en forvirrende og urolig atmosfære for de besøkende og inspirere til ettertanke. Vi så skoleklasser og ungdommer som sprang og hylte og lekte mellom steinblokkene og det var alt annet enn kontemplasjon så vi synes kanskje ikke akkurat det var vellykket. Det var vakthold der så kanskje det kan forbli uten inskripsjoner (les: grafitti), om ikke annet.

Neste post på programmet var Alexanderplatz, en av de viktige delene av Berlins kulturliv på 1920-tallet, og fremdeles reiser 300 000 mennesker gjennom stasjonen hver dag. Like mange som det er turister i byen ifølge vår taxisjåfør. Og om vi ikke har lest Döblins roman så husker vi Tv-serien og det var flott å få sett stasjonsskiltet live. Fjernsynstårnet fikk ikke besøk av oss, der var Slangen zu lange, vi gikk i stedet på en lunsjkafe som var veldig typisk østberlin, tror vi. Veien fra suppekjøkken og til denne er ikke lang, veldig mye eisbein og brunsaus, alt var ferdig laget og bare til å øse opp for en billig penge.

Denne karen kan få gestalte 1920-tallets kulturelle sentrum i bydelen; er det ikke selveste Bertolt som sitter der borte?

Jeg vil avslutte med det sterkeste møte med Berlin; Muren.Vi var nok ikke helt forberedt på at det skulle slå så hardt, selve muren er ikke så veldig høy, i hvertfall ikke i forhold til murer som bygges i dag. Men det var kanskje akkurat dette som gjorde at det slo; vi har jo ikke kommet videre, vi har jo ikke lært noenting.

Les om prosjektet East Side Gallery

All free men, wherever they may live, are citizens of Berlin, and, therefore, as a free man, I take pride in the words "Ich bin ein Berliner."