Les Misérables; probably the best musical ever!

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; Les Misérables er Så Stort. Og den er stor fordi den bygger på en klassiker i litteraturen, Victor Hugo er ikke hvem som helst.

Nå har jeg også lært at musikalen startet i Frankrike i 1980, det gikk heller dårlig der. Men etter at Cameron Mackintosh fikk tak i den har den gått sin seiersgang over hele verden. Han kuttet litt her og la til litt der og så var det gjort, suksessen var et faktum.

Og nå er musikalen filmatisert, fra før er historien filmatisert flere ganger, jeg har to versjoner som begge er veldig bra og vel verdt å se på, men nå er det musikalen som gjelder.

Det som fremheves mest som et pluss med filmen er at skuespillerne synger direkte på settet, det er med en pianist hele tiden og så legger de symfoniorkesteret på etterpå. Dette gjør det hele mer lik en teateroppsetning og fungerer kjempefint for de fleste.

Men det kan jo virke som at regisør Tom Hooper ikke helt har stolt på prosjektet siden han synes det var påkrevd å ha med Russell Crowe. Han er en stor skuespiller som gjør Javert akkurat så ekkel som han skal være, men han er ingen sanger og det at han skal synge og spille samtidig går ut over spillet.

Det er også et gledelig gjensyn med Colm Wilkinson,  han var den første Jean Valjean i London og i filmen møter vi han som Biskopen, veldig hyggelig gjensyn.

Ellers er jo Hugh Jackman og Anne Hathaway de store stjernene som har fått Golden Globe og er nominert til Oscar. Alt vel fortjent, Jackman ER Jean Valjean og Hathaway gjør Fantine mye tydeligere enn noen jeg har sett før. Barnerollene er nedtonet litt dessverre, men lille Cosette er jo fremdeles nydelig det må hun jo være, Isabelle Allen heter hun. Som den voksne Cosette ser vi Amanda Seyfried kjent fra Mamma Mia, veldig bra sang, og vi tror på kjærligheten mellom henne og Marius.

Marius ja, før jeg så oppsetninga i Tromsø var ikke Marius min favorittfigur, men der i Tromsø da han sang Tomme stola ved tomme bord ble jeg helt satt ut, og i filmen vokser han enda mer og Eddie Redmayne er jo søt da. I filmen kan man selvfølgelig komme nærmere og man er friere i forhold til kulisser og locations og da får Marius mer å spille på og man kjenner han mer igjen fra boka.

Det er forresten med flere overganger og noen replikker som jeg aldri har hørt før i de oppsetningene jeg har sett. Ellers har filmen akkurat samme fremdrift som vi har sett før, helt utrolig at to og en halv time kan gå så fort.

Vanligvis er jo kroscenen den store showstopperen, men Sacha Baron Cohen og Helena Bonham Carter som paret Thénardier føles ikke helt riktig, de blir for plumpe og har for dårlig timing seg i mellom. Da er datteren Éponine i Samantha Barks tolkning noe helt annet, hun er virkelig flott både som skuespiller og som sanger. Hun er virkelig ulykkelig forelsket det er det ingen tvil om.

Massescenene og scenene fra barrikadene er virkelig flotte. De har valgt det grepet å ikke skjule at det er kulisser og de er enorme og delvis filmet ovenfra så de gir et gigantisk inntrykk. Og alle skuespillerne er gode og helt med hele tiden så det blir et skikkelig sug i de scenene. Og når lille Gavroche spilt av Daniel Huttlestone tar seg over barrikaden for å hente tørt krutt er det spennende, selv om vi vet utfallet, det er da jeg lurer på hvordan de får det til.

Da gjenstår det å ønske alle god fornøyelse, og husk lommetørkle.

Takk til Hanna som via mamman sin hadde ordnet med billetter til førpremieren på Colosseum som julegave til mormor og morfar.