søndag 6. februar 2011

Verdien av rein, i anledning dagen


For noen år siden spurte jeg om noen kunne fortelle meg hva verdien av 250 rein var, bakgrunnen var at min farmors grandtante eide 250 rein i 1875 og jeg var litt nysgjerrig på å få vite om hun kunne fø seg og to sønner på det. Hun var nemlig gift med Aslak Hætta som var en av de to som ble halshugget etter Kautokeino-opprøret i 1852 og altså enke fra 1854. Her er svaret jeg fikk:

Nytteverdi av 250 rein på midten av 1800-tallet
 
Det aller viktigste er å huske at rein har en estetisk verdi, verdi i forhold til verdensanskuelse/trosforestillinger, naturkunnskap/-forståelse, identitet osv. og ikke bare pengeverdi.

Antallet rein på 1800-tallet er oppgitt som et tall, man får ikke vite noe om strukturen i flokken, dvs. antall rein fordelt etter kjønn og alderskategorier. Strukturen var nok en annen enn den man har i dag, med større innslag av hannrein. Jeg forestiller meg følgende:
 
1.     Reinen var det eneste transportmidlet den gang (kjøre-/trekk-/kløvrein = heargi). Å ha slike reiner var en forutsetning for å utøve nomadisk reindrift (flytting med raider). Voksne hanndyr (2-4 år gamle) ble kastrert og temmet til den oppgaven. Avhengig av familiestørrelsen, måtte man nok ha 10-30 arbeidsrein. En arbeidsrein kunne man ha i ca 10 år, så hvert år hadde man i tillegg noen rein til temming. Noen tok dessuten transport-/skyssoppdrag for handelsmenn, øvrigheten og også privatfolk.

2.     Dessuten måtte man ha voksne avlsokser(sarvvis). Disse kunne ikke slaktes etter brunsten, for da var de for magre og avkreftet. I en flokk på 250 dyr hadde man kanskje 10-20 slike okser.
 
3.     Så hadde man kastrerte voksne hanndyr som var beregnet for slakting (gáskkit). Halvannen år gamle hanndyr (varit) kunne også slaktes. I en flokk på 250 rein hadde man kanskje 30-40 slike dyr (dvs. gáskkit + varit). I en flokk på 250 dyr hadde man sannsynligvis 70-80 hanndyr (foruten hannkalvene), hvorav omtrent halvparten kunne tas ut til slakting.

 4.     Så hadde man vel omtrent 90 voksne simler (áldu) og 25 halvannen år gamle hunndyr (vuonjal).

 5.     Tilslutt hadde man kanskje 55-65 kalver (kalt miessi frem til vårvinteren og deretter cearpmat).
 
Kalvingsprosenten er noe som kan variere mye fra år til år, avhengig av hvordan vær- og klimaforhold slår ut. Den kan være helt nede i 25 % og oppe i 95 %. I normale år vil den være på ca. 80 % (72 kalver på 90 simler). Så kommer tapene, som også kan variere mye (innvirkning av vær og klima på spesielt kalver, rovdyrtap, rein som omkommer for eksempel ved drukning eller fall utfor skrenter). I normalår må man regne med tap på 5-10 %. Konklusjonen blir da følgende: I normalår kan man med en flokk på 250 rein regne med å kunne ha et slakteuttak på 50-60 dyr, og likevel gå i balanse.

Eget kjøttforbruk var stor den gang, man spiste jo kjøtt hver dag. Jeg regner med at et hushold av gjennomsnittlig størrelse (5 personer) i alle fall måtte regne med 30-40 rein til eget forbruk (da hadde man også tilstrekkelig med skinnmateriale). Så av en flokk på 250 dyr kunne man selge 10-30 dyr. Kjøttet ble solgt på høstmarkedet i begynnelsen av desember og vårmarkedet i begynnelsen av mars, eller så ble det byttet med varer fra fastboende. Man begynte å slakte i slutten av juli, dvs. det var kalveslakt for skinnets skyld. Kjøttet kunne ikke oppbevares lenge på den tiden, så det meste av kjøttet byttet man bort med varer fra fastboende ved kysten (for å ha skinn til en pesk, måtte man slakte 5-7 kalver). Hva prisen på reinkjøtt var på markedene sett i forhold til varer man hadde mest behov for å kjøpe, har jeg ikke noe regnestykke på. Behovet for kjøpevarer fra markedene var likevel ikke så stort; salt, sukker, mel, jernvarer av og til, rep o.l. Hadde man en 15-20 rein for markedssalg, så klarte man seg bra.

Med 250 rein klarte man seg altså rimelig bra på den tiden. Det var mange familier som hadde mindre flokker også, men så hadde man jo også andre inntektsmuligheter. Folk som hadde rein på øyene om sommeren, drev for eksempel også med sjøfiske og i mindre skala kanskje også med selfangst. Så hadde man fangstaktiviteter på innlandet, eksempelvis villrein, ryper, pelsdyr og innlandsfiske til eget forbruk. Det var også vanlig med melking av rein på den tiden. Ja, og så nyttet man ulike vekster man hadde rundt seg.

Så er det en annen sak at de reintall som fremkommer i folketellingene og i andre offisielle registreringer, utvilsomt er betydelig underrapporterte. Lensmannsbetjent Klerk, som førte listene på den tiden tvilte sterkt på de oppgitte reintall, og anbefaler å legge til minst 50 % og kanskje doble tallet for å få et bilde av det reelle tallet. Og det er jo forståelig at reineierne ikke oppgav alt de eide. Myndighetene hadde nok ikke så store muligheter til å foreta kontroll. Dessuten var reindrift forbundet med såpass store tapsrisikoer at eierne ikke så seg tjent med å gi opp det reelle tallet. Tallet kunne jo i neste omgang fungere som grunnlag for ileggelse av skatt. Så det er mer sannsynlig at Marith Svendsdatter Sikko eide 500 rein enn at hun eide 250 rein. Eller rettere sagt, hun og hennes barn gjorde det. Det var jo vanlig at barn fikk rein helt fra første leveår, slik at de hadde et grunnlag for å stifte egen familie/eget hushold når de kom i voksen alder.

Jeg vet ikke hvor Marith hadde sine sommerbeiteområder. Men jeg vet at hennes brorsønn, Lars Johnsen Sikko (som forøvrig er tipp-tippoldefar til min kone) holdt til ved Kåfjord i Troms om sommeren. Kanskje hun også gjorde det, eller var hun kanskje i et annet område? Jeg har ikke klart å bringe det på det rene.


Med hilsen
Mikkel Nils Sara