Naxos og Santorini

Etter et meget vellykket møte med Hellas i 1998 var vi helt klar på at dette ville vi ha mer av. I løpet av vinteren leste vi mye om å reise i Hellas og kom over noe som het Øyhopping. Nå fant vi fort ut at det ble litt for stressende for oss, men vi tok en lett-variant av fenomenet, to øyer på to uker. Ving gjorde det enkelt for oss ettersom de allerede hadde pakket en tur til Naxos og Santorini. Den første uka skulle vi være på Naxos, men ettersom det ikke er flyplass der måtte vi innom Santorini først, og ettersom det var mye vind måtte vi vente på ferge der fordi hydrofoilen ikke gikk.



Som de noviser vi fremdeles var på denne tida benyttet vi ventetiden dårlig, nå vet vi jo at vi burdte lagt oss på stranda og hatt en bra dag, men som bildet viser var vi litt dummere, vi satt sammen med koffertene og ventet.


Vi kom da frem tilslutt, midt på svarte natta og da er det veldig spennende å våkne første dagen for å se hvor vi har havna. Leiligheta var ikke så fin som den vi hadde på Kreta, men strendene på Naxos er fantastiske.

Og gamlebyen er lik en labyrint som man kan gå seg bort i. Vi gikk byvandring her også, med svenske Tobias, og lærte masse nytt om Hellas' historie under okkupasjon av tyrkerne fra 1564 til de ble frigitt i mai 1821 og i 1830 ble de medlem av den nyopprettede greske stat.

Byvandringa er lagt til kveldstid for å få med seg solnedgangen ved Apollontempelet som er fra 500 før vår tidsregning. Dette tempelet ble aldri ferdigbygd, men portalen er flott den. Man ser sjelden sola gå ned i havet fordi det er så mye dis som den først må igjennom.

Vandringa ble avsluttet med gresk aften på en taverna i havna, det er litt lurt å være med på sånn aften fordi en da får smake på de smårettene som det greske (tyrkiske) kjøkkenet er mest berømt for, kalles mese. Så tør man å bestille det selv en annen gang hvis man vet at det er spisende. Synes å huske at de andre rundt bordet var fra Stavanger.

Vi ble med på en øytur med buss, noe vi for så vidt har gjort hver gang, fin måte å få oversikt på. Et sted stoppet vi for å se på noen ruiner og skulpturer, det var i hagen til (visstnok) den rikeste dama på Naxos, hun i midten. Vi fikk beskjed om å holde på 16-åringen fordi mor i huset var ute etter en svigerdatter, sønnen sitter der til høyre, øyas mest ettertraktede ungkar! ?

De hadde også honning til salgs, og det er et produkt som vi alltid kjøper med oss fra øyene, den honningen har mye mer smak enn den norske lynghonningen det kan jeg love.

Her ser vi en keramiker i aksjon, veldig artig å se hvordan de blå krukkene blir til. Jeg har kjøpt med meg flere i årenes løp.

Etter en uke gikk så turen tilbake til Santorini, og nå fikk vi se et av de mest brukte postkortmotivene i Hellas, de hvite husene på toppen av vulkankrateret. 90% av alle postkortene i Hellas fotograferes her.

Jeg nevnte vulkanutbruddet i min forrige blogg, den utløste bølgen som ødela den minoriske kulturen på Kreta. Dette hendte ca 1400 år før vår tid og førte til at pimpstein og aske ble slengt hundrevis av kilometer unna vulkanen i et område på 200 000 km2.

I og med at dette er vulkanske bergarter har de selvfølgelig også en ungdomskilde, og der badet jeg, ble ti år yngre med en gang, men det varte ikke så lenge dessverre. Men se på dette bildet: jeg er altså født og oppvokst ved havet, men hadde aldri sett blått hav før jeg så Middelhavet.

Vi kunne jo ikke bare ligge på stranda, måtte opp i fjellene også. Det var en fin tur opp til dette klosteret og det var godt å sitte litt i skyggen med vannflaska etter klatringa. Stranda her er forresten av svart stein og ettersom jeg er meget kilen under beina måtte jeg kjøpe meg badesko, og dem har jeg hatt stor glede av i alle år. Kjøpte par nr. to i 2005 først, sko er holdbare i Hellas.

Vi bodde på et familiedrevet hotell med egen taverna og ble fort kjent med familien. Det var en engelskmann som eide stedet, men Fat Man og hans kone drev det sammen med sønner som var innom av og til, en med kjærest som var veldig sjefete. Det er ikke uvanlig at de greske jentene er bestemte. En som også var der var ikke medlem av familien, det var Arthuro, han var albaner, grekernes polakker.
Her er han i oppvasken, og det var kanskje litt dumt å ta turen inn der, tror ikke våre helsemyndigheter hadde godtatt den oppvasken. Men Arthuro var et hyggelig bekjentskap, han snakket såpass godt engelsk at det gikk an å diskutere litt med han. Han fortalte mye om hvordan det er å være fremmedarbeider, han var nok litt bitter ja.

Så da hadde vi prøvd litt øyhopping også, ikke noe for oss, vi vil være bofast. Det var veldig lærerikt og sitte på ferga fra Naxos å høre på ryggsekkungdommen, de ramset opp alle øyene de hadde vært på, men hva opplevde de? Hørte vi ingenting om.

-