Still crazy after all these years

Gratulere med dagen til Paul Simon.

Tidligere i år var det noen som sa at nå for tida er ikke 70-åringer gamle, de er rockestjerner. Her er nok et eksempel på en som eldes med stil. Født i Newark, New Jersey og oppvokst i New York hvor han fremdeles bor. Han ville gjerne bli baseballspiller, men han hadde ikke akkurat rette fysikken til det så faren kjøpte gitar for å trøste han, og resten er historie.

Vi har en DVD fra The African Concert som vi har sett utallige ganger, det ble så ofte en stund at jeg måtte sette ned foten og si stopp. Men kanskje det blir et gjensyn i helga:

DVDen og kassetten "Graceland" er to perler av Simon-musikk blandet med afrikanske rytmer og musikkglede. Det var helt utrolig at han ble svartelistet av FN, de forsto faktisk ikke forskjellen på solidaritetsarbeid med sør-aftrikanske musikere og det å arbeide for apartheid-staten Sør-Afrika.

Ja, vi har fremdeles kassettspiller, og jeg ser i media om dagen at den kommer tilbake nå. Lyden er vel ikke helt 100%, men hva så?

Nå er det jo ikke til å komme bort fra at Paul Simon startet sin karriere sammen med Art Garfunkel. De startet som highschool-gruppen Tom & Jerry. Forbildet var The Everly Brothers og tradisjonen med flerstemt sang ble tatt ut til det ultimate. Når man hører dem sammen høres det ut som én stemme.

Så nylig et intervju med dem om hvordan Bridge over Troubled Water ble til og da sier Simon at siden samarbeidet knirket kom de med hver sine sanger som de prøvde ut sammen. Da spilte for eksempel han sin sang og så la Art Garfunkel sin stemme på den og så vice versa. Det fungerte på nesten alle forslagene de hadde til plata og hvilken plate!

Jeg husker godt den gangen jeg forelsket meg i Simon & Garfunkel, her er bildebeviset:

Jeg hadde sikkert hørt dem på radio først siden jeg ønsket meg plata så intenst.Dette var før jeg fikk min egen platespiller på rommet mitt så jeg plaget resten av familien med den plate i tide og utide. Og nei, vi hadde ikke muligheter til øretelefoner på Sølvsuperen.

Da jeg sang i koret Skjetten Dur & Moll fikk jeg være med på ett Paul Simon potpuri og jeg husker godt at jeg ble noe skeptisk. Trodde aldri vi skulle få til Scarborough fair og You may call me Al, men det ble så bra og var så artig. Vi hadde også Sound of Silence på reportoare som ren jentesang, og det var så fint å få være med å synge den.